Usikker på korte putter? Dette kan være årsaken.
Skrevet av: Magnus Bogen Brurok - Spinnvill Diskgolf
Alle som spiller diskgolf vet at putting kan være en ekstremt vanskelig øvelse, men det som gjør det ekstra frustrerende er det faktum at vi har en tendens til å føle større usikkerhet fra 4 meter enn vi gjør fra lengre avstander. Hvorfor er det slik? Det er flere faktorer som spiller inn her, og den mest merkbare er muligens det vi på folkemunne kaller nerver. Å ha nervene under kontroll koker ned til rutine og selvtillit, og dette oppnås ved å ha gjennomført så mange treningstimer at bevisstheten din kobler ut av hele prosessen. Denne artikkelen skal imidlertid ikke gi deg konklusjonen: tren mer! Det viser seg, kanskje ikke som noen overraskelse, at også bevegelsesmønsteret (teknikken) kan ha en direkte sammenheng med det kjente problemet å bomme korte putter. Hvordan denne sammenhengen fungerer skal jeg utdype videre.
Testresultatene som pressenteres i denne artikkelen er hentet fra min masteroppgave i teknisk kybernetikk, som foreløpig ikke er offentlig publisert.
Presisjon og variabilitet er to nøkkelord som vi først må definere. Presisjon kan defineres som ditt gjennomsnittlige treffpunkt. Altså, hvis du sikter på den samme kjettingen 100 putter på rad og på en eller annen måte hadde funnet gjennomsnittlig treffpunkt på kurven, da ville det vært et uttrykk for din presisjon. Variabilitet kan forstås som hvor stor den gjennomsnittlige bommen er. For å illustrere; Hvis du prøver tre ganger å kaste nøyaktig 50 meter og ender opp med 40 meter på første, 50 meter på andre og 60 meter på tredje, da har du en høy presisjon (gjennomsnittet er 50), men en ganske høy variabilitet. Hvis en annen spiller gjennomfører det samme eksperimentet og får 49 meter, 50 meter og 51 meter har dere det samme gjennomsnittet, men variabiliteten er mye lavere for spiller to. Presisjon og variabilitet i utfall kan også påvirkes av andre faktorer som er vanskeligere å modellere nøyaktig, som vind og flyegenskaper til ulike disker. Videre skal vi derfor heller se mere på hva det er som påvirker presisjon og variabilitet i bevegelsesmønsteret. Det vil si, hva er din evne til å reprodusere nøyaktig den samme bevegelsen om og om igjen.
For å kunne forstå hvordan man oppnår høy presisjon og lav variabilitet av bevegelser er prinsipper for hastighet og presisjon et viktig tema. I putting, som er en middels rask bevegelse er det fullt mulig at det brukes forskjellige typer bevegelseskontroll fra ulike avstander (som muligens kan være en av årsakene til at mange foretrekker en putt fra 7 meter kontra en putt fra 5 meter). Som vi skal se videre kan bevegelsestiden innvirke på variabiliteten, men også på typen bevegelseskontroll (hvis tiden på bevegelsen er lang nok til at nervesignaler rekker å gi tilbakemeldinger fra sanser).
Flere forskere har prøvd å beskrive sammenhengen mellom bevegelsestiden T og posisjonell timing [2, s. 242-243]. Det ene forsøket viser at for bevegelser over en avstand på 5 cm økte variabiliteten i timing (VE_t ) fra 10.8 til 125.7 ms når den ble utført over en lengre periode (saktere bevegelse). Den samme effekten ble observert for avstander på 15 cm hvor VE_t økte fra 9.0 til 9.1 ms. Det viser seg at timingvariabliteten VE_t er proposjonal med bevegelsestiden T. Det vil si at hvis den totale tiden du bruker på å akselerere disken mot kurven dobler seg, blir også variabiliteten dobbelt så stor.
Det er vist at for diskrete bevegelser så vil en kortere bevegelsestid T over den samme avstanden S gi en høyere presisjon på timing [1]. Det viser seg også at timing-feilen er proporsjonal med T. I [2, s. 249-251] beskrives det flere forsøk på å karakterisere timing-feil med kraft som variabel. Det viser seg at for bevegelser som krever opp mot 65% av maksimal muskelkraft så minker kraftvariabiliteten proporsjonalt med kraften som ytes. Siden muskelkraft styrer kraftmomentet i leddene, og leddenes bevegelse styrer timing betyr det at høy muskelvariabilitet også medfører høyere variabilitet i bevegelssutfall. Forsøk der nær maksimal muskelkraft oppnås i en bevegelse viser imidlertid at variabiliteten øker igjen over 65 % muskelkraft [2, s. 250]. Derfor er det kanskje ikke så rart at disc-golfere kan synes kortere putter eller kortere kast er vanskeligere. Det neste forsøket viser et eksempel på hvordan man kan inspisere variabilitet i timing for putting. Forsøket er hentet fra [3].
En spiller gjennomførte 10 putter fra hver av avstandene 7, 8, 9 og 11 meter. Det ble festet en IMU-enhet på underarmen for måling av bevegelsesdata. For å analysere den totale variabiliteten i utfall må vi prøve å bryte ned bevegelsen. Figur 7.3 viser absolutt rotasjonshastighet for underarmen for en putt fra 7 meter. Vi ser at bevegelsen er todelt, hvor den første bevegelsen skjer når discen føres ned og lades (punkt 25 til 250, som gir en ∆T1 = 225 1 200 = 1.125 sekunder) og den andre bevegelsen skjer når discen akselereres mot kurven (punkt 250 til 350, som gir en ∆T2 = 100 1 200 = 0.5 sekunder). Dette gir en total bevegelsestid ∆T = 1.625 sekunder, som er såpas lang tid at vi må prøve å finne ut om bevegelsen er styrt av samme GMP (general motor program). Hvis en bevegelse er styrt av samme GMP så betyr det i praksis at impulssignalene, som igjen aktiverer et mønster av muskelkontraksjoner, skalerer bevegelsesmønsteret som én enhet slik at proporsjonene i bevegelsesmønsteret er bevart (Tenk på dette som formlike figurer i geometrien. Hvis du skalerer en trekant vil forholdene mellom sidene fortsatt være bevart). For å undersøke dette for putting i disc-golf kan vi bruke flere forskjellige metoder, blant annet ved å rekne ut en duration-parameter [2, s. 222]. Det faktum at formen på bevegelsen er bevart hvis bevegelsen styres av en GMP (forhold mellom f.eks ekstremalpunkter i rotasjonshastighet) kan vi velge en vilkårlig akse fra gyroskopet. Vi velger derfor å bruke de to aksene som er mest dominante (x og z) til gyroskopet festet på underarmen og finner punktene tot_max, tot_min og DS_max vist i figur 7.4a for x-aksen og tot_max, tot_min, DS_min og FT_max fra z-aksen (7.4b). Deretter finner vi k1_x = DT_1/DT_2 og k1_z = DT_4/DT_3 . Vi kan gjøre det samme for kun den siste delen av bevegelsen ved k2_z = DT_6/DT_4 , denne gangen gjør vi det for enkelhets skyld kun for z-aksen
For alle 40 puttene ble k_d reknet ut og et gjennomsnitt ble tatt fra de ulike lengdene 7,8,9 og 11 meter
Resultatet er vist i tabellene 7.1 og 7.2. Fra 7.1 ser vi at både k1x og k1z er omtrent lik for putter fra 8 til 11 meter. Putter fra 7 meter ser ut til å følge et annet bevegelsesmønster. Dette er en meget interessant observasjon fordi mange spillere er enige om at putter fra mellom 4 og 7 meter kan være vanskeligere enn putter utenfor 7 meter. Dette kan selvsagt være fordi presset øker på at du bør sette putten, men hvilken innvirkning har dette presset på teknikken og timing? For å svare på det spørsmålet må man samle inn data fra turnerings-putter eller man kan argumentere, ut fra resultatene i 7.1, for at det faktisk kan være slik at det er forskjellige motorprogram som styrer putter fra ulik lengde. Disse resultatene gjelder bare for én spiller, men ved å undersøke dette for ere spillere med forskjellig ferdighetsnivå, både i konkurranse og på trening, kan man komme nærmere en konklusjonen om en sammenheng.
Tabell 7.3 og 7.4 viser de ulike tidsperiodene for henholdsvis x-aksen og y-aksen og standardavviket. Fra 7.3 ser vi som forventet at når avstanden øker, minker tiden på bevegelsen (DT) fordi den gjøres raskere (høyere hastighet). Det interessante er at variabiliteten i timing minker for økende hastigheter for noen av tidsintervallene (DT1 og DT3). For DT4 og DT6 ser vi indikasjoner på at variabiliteten minker opp til en viss lengde og deretter begynner den å øke. Dette kan tyde på at de forskjellige musklene som er aktive i en putt oppnår over 65% av maksimal muskelkraft for forskjellige putteavstander (se sammenhengen mellom kraft og kraftvariabilitet beskrevet tidligere).
Så hva betyr dette i praksis? Her er et eksempel: Du har bestemt deg for at putten din skal finpusses til sesongen og ønsker derfor å passe på at alt gjøres helt likt hver gang. Når du trener passer du derfor på at du alltid tar putteren akkurat like langt ned mot låret for alle puttene du gjennomfører. Hvis du gjør dette vil du nødvendigvis være nødt til å gjøre akselerasjonsbevegelsen raskere for putter fra 9 meter sammenliknet med putter fra 5 meter. Dette fører til at for korte putter får du en lengre total bevegelsestid. Som vi har sett tidligere vil dette føre til at du øker variabiliteten i timing.
Det du heller bør gjøre på kortere putter er derfor å heller stoppe tidligere når du lader putten, slik at du får en kortere arbeidsvei og en kortere bevegelsestid. Dette vil minke variabiliteten i timing og kanskje slipper du helt uforklarlige bommer fra 4 meter når du tenker at du bare skal føre putten kontrollert og rolig inn i kjettingen. Der er viktig å trene mye, men det er også viktig å trene smart.
Kilder
Karl M Newell, LEF Hoshizaki, Mary J Carlton, and JA Halbert. Movement time and velocity as determinants of movement timing accuracy. Journal of Motor Behavior, 11(1):49–58, 1979.
Richard A Schmidt, Timothy D Lee, Carolee Winstein, Gabriele Wulf, and Howard N Zelaznik. Motor control and learning: A behavioral emphasis. Human kinetics, 2018.
Magnus B. Brurok. Sensorsystem for analyse av disc-golf-teknikk. 2021.